Redd deg selv!

Du kan føle deg trygg nå, men det gjelder å følge med. Snart faller tusenvis av arbeidsplasser for digitalisering og effektivisering. Da vil vi bare behøve de som er flinkest og jobber hardest. De er ikke nødvendigvis født i Norge. Vil du redde deg selv? Følg med!


Norge er verdensmestere i jobbtrygghet. Med relativt lav ledighet i en oljesmurt økonomi er vi annerledeslandet i nord mens resten av verden til stadighet er preget av resesjon og varierende ledighetstall. Selv med historisk lave oljepriser vil vi kunne si at det går godt for oss nordmenn. Vi har relativ stor arbeidsinnvandring fra både Sverige, Polen og Baltikum, men presset er stort i visse bransjer. Koronarestriksjonene har vist hvor avhengige vi er av arbeidstagere fra utlandet. Dette har lenge vært tilfellet i byggenæringen. Skal man ha noe malt eller vasket, er det sjeldent at den som utøver arbeidet er opprinnelig fra Norge og ute på byggeplassene er det en fordel å kunne polsk om man vil kommunisere med arbeiderne. Det står flere bransjer for tur. IT og regnskap er på full fart inn i samme situasjon. Selv med betydelig arbeidsinnvandring, er det vanskelig å finne dyktige fagfolk. Dessuten kan hjemmekontoret like gjerne ligge i Krakow som i Asker. Kampen om de gode hodene har blitt til kampen om de få hodene vi har. Min artikkel handler egentlig ikke om arbeidsinnvandring, men om kvaliteten på norske arbeidstakere. Har vi blitt så trygge på vår verdi at våre ledere hele tiden må passe på at vi er fornøyde, har jobb med mening, føler utvikling og opplever realisering på arbeidsplassen slik at vi ikke sier opp og begynner hos konkurrenten? Er vi i ferd med å bli for fornøyde? Er utviklingen farlig for norsk økonomi? Historien har vist oss at selvtilfredshet er en skummel fallgruve, både for hele samfunn, enkeltpersoner eller bedrifter.

The Kodak Moment Kodak er et godt eksempel. Deres selvtilfredse og navlebeskuende holdning gjorde at de ikke grep muligheten da deres egen Steve Sasson utviklet verdens første digitale kamera i 1976. Han gikk fra sjef til sjef med sin nyvinning og fikk det samme svaret; Vi har allerede suksessoppskriften, hvorfor endre? I januar 2012 var Kodak sin konkurs et faktum etter 132 år som dominerende i markedet for film og foto. Denne dødsdommen ble nok allerede skrevet i 1976 da de var så blendet av egen markedsposisjon at de mistet den nødvendige ydmykheten. Som oljenasjon bør vi nok være varsomme slik at vi ikke opplever et slikt «Kodak Moment» der premissene endres så raskt at vi plutselig sitter med de dårligste kortene og lurer på hva som skjedde. Landegrensene er i ferd med å viskes vekk i arbeidsmarkedet. I mitt arbeid møter jeg til stadighet den norske selvtilfredsheten når jeg påpeker mulighetene for å bruke kompetanse fra for eksempel Øst-Europa. «Vi må bruke norske programmerere, designere, ingeniører og håndverkere om vi skal ha kvalitet» er den valgte sannhet. Det handler altså ikke om proteksjonisme. Vi tror rett og slett vi er flinkere enn andre. Noe som selvfølgelig er det reneste tøv. De flinkeste er som oftest de som er mest motivert. Spørsmålet er om vi greier å være mest motivert i rike Norge? Som arbeidstagere bør vi passe oss for ikke å bli akterutseilt av mennesker fra andre deler av verden som både vil og kan mer. Fordi de må. Det er her den norske utfordringen ligger. Vi MÅ ingen ting. Vi mener vi skal jobbe fordi vi vil, fordi vi synes det er tilfredsstillende og kult. Fordi det er meningsfylt. Dersom sjefen sier vi MÅ, bør han ha et godt svar når vi spør hvorfor. Har han ikke et godt svar kan vi velge ikke å gjøre eller bytte jobb. Det siste gjør vi for øvrig i raskere og raskere tempo. I Norge er vi nemlig eksperter på autonomi og mening i arbeidslivet. Vi inkluderer, vi motiverer, vi kurser og sender folk på motivasjonsseminarer. Alle skal mene noe og alle skal forstå. Dersom vi er uenige med sjefen kan vi alltids gjøre det klart gjennom å gi negativ feedback gjennom alt mer så vanlige medarbeiderundersøkelsene. Nå kan det virke som om jeg vil slå et slag for å få makta tilbake til ledergruppa der den hører hjemme. La medarbeiderne få vite hvor skapet skal stå. Slutt med snillismen og inn med Tatcher-metoden. Det skal jeg ikke. Tvert imot. Norge ligger nemlig på topp i verden i arbeidsglede og mening ifølge Ennova sin European Emloyee Index undersøkelse (EEI). Vi skal fortsette å dyrke den norske arbeidsgleden. Men som enkeltindivider må vi passe oss for selvtilfredshet og kravmentalitet.

Fra asken stiger fuglen Fønix. Trenger vi en skikkelig krise for å våkne? Krig, katastrofer, pandemier og personlige kriser er forferdelig når det pågår, men ofte kommer man styrket ut. Plutselig tar man ikke alt for gitt lengre. «Gi ungdommen utrygge framtidsutsikter og de jobber hardere og blir flinkere» sa jeg i et foredrag en gang og ble møtt med stillhet og vantro. Det er mulig jeg burde formulert meg bedre, men jeg mener fremdeles den norske supertryggheten ikke er bra for vårt selvbilde som arbeidstagere. Usikkerhet er en undervurdert motivasjon til å yte ekstra. Kan det være slik at vi faktisk har behov for en krise for å våkne? Nå ser det ut til at Norge skal komme helskinnet gjennom koronapandemien. For folk flest er situasjonen svært gunstig med lav prisvekst og lav rente. Bil, båt og hytteselgerne er utsolgte, mens vi vet ikke hva vi skal gjøre med feriepengene når vi ikke kan reise til Syden. Om det er slik at det er en krise som skal riste innsatsvilje inn i oss, blir det ikke denne epidemien.